Maktmisbruk: Et mislykket tvangsinnleggelse som avslører administrativt kaos

Det savnede kapitlet i brosjyren om de rosa løftene

Avdeling for voksenpsykiatri ved Diakonhjemmet sykehus, kjent som Vinderen, definerer seg offisielt som en institusjon som tilbyr spesialisert og helhetlig psykisk helseomsorg, med full forpliktelse til pasientrettigheter og høye medisinske kvalitetsstandarder. Ifølge deres offisielle uttalelser sikrer avdelingen:

• Nøyaktig vurdering og diagnose for hver pasient, ved bruk av flere vitenskapelige og metodiske tilnærminger for å sikre at hver enkelt får riktig diagnose for sin situasjon.

• Helhetlig og integrert behandling, som inkluderer psykisk støtte, medikamentell behandling og involvering av tverrfaglig team (leger, psykologer, sykepleiere, sosionomer) for å sikre balansert og kontinuerlig omsorg.

• Full åpenhet og pasientrettigheter, inkludert tilgang til journaler, kunnskap om hva som skrives om dem, og aktiv deltakelse i alle behandlingsbeslutninger.

• Prioritet for pasientsikkerhet og menneskelig verdighet, med et trygt, støttende og diskrimineringsfritt miljø, uavhengig av sosial eller kulturell bakgrunn.

• Samfunnsstøtte og kontinuerlig rehabilitering, inkludert reintegrering i samfunn, arbeid og familie, for å sikre pasientens langsiktige stabilitet.

Alle disse offisielle løftene gir inntrykk av en idealinstitusjon som følger lover og etiske standarder, og som har som mål å gjøre psykiatrien til et trygt og helende rom.

Imidlertid avslører interne undersøkelser og dokumenter, inkludert dokumenterte vitnesbyrd og revisjonsrapporter, at den faktiske praksisen innebærer systematisk skremsel og straffende tiltak, spesielt rettet mot pasienter med utenlandsk bakgrunn, og at institusjonen selv har blitt brukt som et verktøy for å presse borgere og kritiske journalister.

Disse overgrepene viser en tydelig kløft mellom de annonserte løftene og den faktiske praksisen, og demonstrerer hvordan en avdeling som skal gi omsorg, kan bli et verktøy for trusler og press, langt fra de medisinske og humane målene som er offentlig erklært, i strid med nasjonale og internasjonale standarder for pasientrettigheter og medisinsk etikk.

En psykiatrisk prosess preget av gjengjeldelse: hvordan systemkritikere kan bli mål i et administrativt maktspill

I miljøet rundt Diakonhjemmet Sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen, en institusjon som forventes å representere høy faglig standard og medisinsk integritet, avdekker journalførte dokumenter, interne vurderinger og direkte vitnebeskrivelser et sammensatt bilde av faglige feil, motstridende vurderinger og strukturelle interessekonflikter.

De dokumenterte hendelsene kan ikke betraktes som enkeltstående feil, men peker på et bredere mønster som reiser spørsmål om hvordan psykiatrisk myndighet kan tas i bruk når enkelte institusjoner blir utsatt for kritikk eller ansvarliggjøring. Det samlede bildet viser ikke til en individuell feil eller en isolert hendelse, men snarere et urovekkende eksempel på hvordan psykiatrisk makt kan misbrukes når institusjoner konfronteres med ubehagelige avsløringer eller systemkritikk. I slike situasjoner kan psykiatrien forvandles fra en terapeutisk praksis til et administrativt og disiplinerende virkemiddel rettet mot den berørte (journalisten).

Dette mønsteret utgjør ikke bare en risiko for journalister, men kan også ramme politikere, varslere, samfunnsdebattanter og andre. Et system som i utgangspunktet skal beskytte individer, kan når det misbrukes brukes til å bringe dem til taushet.

I den konkrete saken ble psykiatriske prosedyrer ikke brukt for å oppnå en reell medisinsk avklaring.

Et 13-siders dokument med et tydelig gjengjeldelsespreg

Marcus Gabrielsen og Ragnar Nesvåg utarbeidet et 13-siders vurderingsgrunnlag, et klart gjengjeldelsespreget og repressivt rapportdokument datert 28. juli 2025. Dokumentet ble utformet på bare noen få timer, uten metodisk utredning, objektive tester eller helhetlig klinisk undersøkelse, og reflekterer dermed ikke en reell medisinsk vurdering.

Til tross for dette inneholdt vurderingen påstander som forsøkte å knytte den berørtes journalistiske arbeid til en antatt psykotisk tilstand, noe som er et klassisk trekk ved punitive psychiatry. Den fullstendig manglende faglige forankringen, kombinert med den svært begrensede tidsrammen og fraværet av klinisk substans, understreker at rapporten ikke var ment som en legitim medisinsk evaluering, men som et bevisst administrativt og disiplinerende grep for å skremme og straffe den berørte.

Faktisk medisinsk vurdering kontra påstander

Rapportene viser samtidig flere medisinske utsagn som direkte motsier konklusjonen:

• "Ingen hallusinose"

• "Ingen formelle tankeforstyrrelser"

• "Forklarer seg logisk og sammenhengende"

• "Ingen deler av hans historie er umulige eller kan motbevises" (ref. Gabrielsen, 27.07.25)

Å knytte journalistisk aktivitet til psykisk sykdom

Rapporten nevner hans aktiviteter og journalistiske innlegg, som deretter angripes og behandles som bevis på «besettelse» eller «paranoia».

• Blogger

• Nettsiden

• Jakten på å avsløre korrupsjon

Disse aktivitetene fremstilles deretter som bevis på «besettelse» eller «paranoia».
Denne koblingen tilbakeviser fullstendig den medisinske narrativen, fordi den gjør ytringsfrihet og journalistisk aktivitet til et tegn på sykdom noe som faller inn under punitive psychiatry.

Konklusjon og juridisk svakhet

Til tross for den medisinske dokumentasjonen ble den berørte plassert under tvungen observasjon, basert på en juridisk svak standardformulering:

• "Sannsynlighetsovervekt for alvorlig sinnslidelse"

Selv om dokumentet selv svekker denne forutsetningen, ble den juridiske mekanismen brukt til å rettferdiggjøre tvangstiltaket.

Vitnet den 01.12.2025

Legene Marcus Gabrielsen og Ragnar Nesvåg utarbeidet medisinske rapporter som inneholdt alvorlige brudd på norsk lov knyttet til rettighetene til den berørte og psykisk helse. Rapportene viste urettmessig partiskhet, rasistiske antydninger og faglig grunnløse påstander, i tillegg til brudd på personvernet gjennom lekkasje av personlig informasjon som ikke var relevant for helsetilstanden til den berørte.

Den berørte ble overført fra akuttavdelingen til institusjonen under sedasjon, i uklare omstendigheter, til tross for at vedkommende hadde nektet opphold og manglet tillit til institusjonen.

Overføringen og tiltakene fant sted etter at den berørte publiserte sine undersøkelser som dokumenterte uregelmessigheter i helsesystemet. Hendelsene reiser spørsmål om mulige hevnmotiver og samsvar med juridiske og profesjonelle standarder i Norge, inkludert artikkel 5 og 8 i Den europeiske menneskerettskonvensjonen, som omhandler rett til frihet, fysisk og psykisk sikkerhet, samt beskyttelse av privatlivet og forbud mot uberettiget innblanding.

Manipulasjon av journaltilgang, et alvorlig brudd på helsepersonelloven

Den berørte ble informert om at hans journal var «sperret», men senere dokumentasjon viser at journalen i flere år har vært åpnet uten samtykke. Dette representerer mulige brudd på:

• Helsepersonelloven §§ 21, 25 og 26

• Pasient- og brukerrettighetsloven (innsyn og sperring)

• Regelverket for tilgangsstyring i Helseplattformen

Slik dobbelthåndtering både å bruke journalen og samtidig hevde at den er «sperret» fremstår som et administrativt grep for å skape et konsistent, men kunstig, bakteppe som skulle legitimere tvangstiltaket.

Tidslinjen mellom 03:00 og 11:00 et systematisk pressregime

Mellom kl. 03:00 og 11:00 ble den berørte holdt på en legevaktstue uten mat, drikke eller mulighet til å ivareta egne rettigheter. Ifølge dokumentene var han:

• Ikke aggressiv

• Samarbeidsvillig

• Logisk og orientert

• I stand til å forklare sin historie sammenhengende

Likevel ble tvang iverksatt.

Nesvåg førte deretter en parallell rapport sammen med en medisinstudent, hvor innholdet i hovedsak speilet Gabrielsens første vurdering et tydelig tegn på dokumentarisk harmonisering for å underbygge et allerede besluttet tiltak.

Uetisk mistenkeliggjøring og gjenbruk av juridisk avviste påstander

Dokumentene viser at de psykiatriske vurderingene som rapportforfatterne bygde på, inkluderte tidligere klandringer og anklager som formelt var avvist og rettslig tilbakevist. Til tross for at disse ikke hadde noen juridisk eller faktisk verdi, ble de gjenbrukt i rapporten som påståtte «risikomarkører».

Rapportforfatterne forsøkte også å kontakte politiet og flere andre instanser som hadde bidratt til å eskalere konflikten, for å finne en sak eller anklage mot journalisten. Alle forsøkene mislyktes, og politiet bekreftet at det ikke forelå noen registrert sak eller omstendigheter som kunne rettferdiggjøre tvangsinnleggelsen.

Bruken av tidligere, rettslig avviste påstander sammen med forsøk på å skaffe støtte fra myndigheter, viser tydelig at formålet ikke var medisinsk vurdering eller behandling, men et administrativt og gjengjeldelsespreget tiltak for å fremstille journalisten som en fabrikert «risiko».

Dette kommer særlig tydelig frem i lys av rollen til Christer T. Larsen, som brukte begrepet «potensiell fare» som et pressmiddel. Det er dokumentert at han tidligere har uttalt seg kritisk om pasienter kollektivt, omtalt dem som upålitelige og uærlige, og uttrykt forakt for klagesystemet hos Statsforvalteren i Oslo. Begrepet «potensiell fare» ble dermed brukt for å skape kunstig frykt internt og mobilisere ansatte til å støtte tiltakene, særlig etter at lydopptak avslørte flere brudd på helselovgivningen.

Slik ble «potensiell fare» forvandlet fra et presist medisinsk kriterium til en administrativ påskudd som skapte ubegrunnet frykt i institusjonen, og som tjente et forhåndsbestemt mål som ikke hadde noen forbindelse med medisinsk eller psykiatrisk vurdering, men med å stilne en journalist som avdekket interne feil.

Påstått inntak av Imovane / medisinsk usannsynlighet og manglende prøver

Ifølge både legevakten og psykiatrisk avdeling hevdet den berørte å ha tatt 30 mg Imovane før ankomst.

Men:

• Det ble ikke utført toksikologiske prøver.

• Det finnes ingen målinger som støtter påstanden.

• Observasjonene ved legevakten dokumenterer at den berørte:

  • gikk selvstendig,

  • førte samtaler med sykepleiere og med lege Marie Veland,

  • var orientert og ikke somnolent.

Etter møtet med Veland ble den berørte imidlertid transportert i en tilstand som samsvarer med farmakologisk sedasjon, og ved ankomst psykiatrisk avdeling ble han trillet inn i rullestol og senere beskrevet som «svært søvnig».

Farmakologisk sett kan en pasient ikke:

• være fullt orientert og snakke normalt ved legevakten,

• for deretter å ha en plutselig og dyp somnolens,

• og så våkne «lett» kort etter ankomst psykiatrisk.

Dette mønsteret samsvarer ikke med z/hypnotika som zopiklon (Imovane), men er konsistent med eventuell prosedyresedasjon etter triagering ikke før.

Mangler ved dokumentasjonen og nekting av innsyn

• Den berørte ankom gående, våken og samarbeidsvillig, men ble etter flere timer transportert ut på rullestol, bevisstløs.

• Det finnes ingen notater eller analyser som støtter påstanden om at personen selv hadde tatt sovemedisin, og det finnes ingen spor etter tabletter.

• Flere sykepleiere dokumenterte at personen var talefør og i stand til å redegjøre for sin helsesituasjon og sosiale forhold.

• Påstandene om et langt psykologisk intervju er uriktige; møtet varte bare noen minutter, og vakter ventet utenfor rommet.

• Den berørte konfronterte legevaktsleder Katia Monclair, som først innrømmet behovet for etterforskning og korrigering av journalen, men trakk seg tilbake etter «innblanding fra høyere nivå».

• Legevakten nektet å la personen få tilgang til overvåkingsvideoer og lydopptak som dokumenterte at sykepleier hadde bedt ham møte på legevakten.

• Alt dette skjedde etter mer enn fem timer, på et tidspunkt uten vitner eller andre pasienter til stede.

Konklusjon: Tvangsmedisinering, nektelse av tilgang til bevis og omskriving av fakta indikerer ulovlig tvangsinnleggelse forkledd som helsehjelp, ikke en legitim medisinsk vurdering.

Et diagnostisk sammenbrudd – F22 på kun 9 timer

Den berørte:

• Ble innlagt kl. 03:00

• Ble vurdert kl. 09:00

• Fikk F22 (paranoid psykose) innen 9 timer

• Diagnosen ble opphevet samme dag

Denne sjokkerende tidslinjen, dokumentert i offisielle journaler fra Diakonhjemmet Sykehus og under signatur av overlege Marcus Gabrielsen og Ragnar Nesvåg, bryter fundamentalt med faglige standarder for psykiatrisk diagnostikk, og viser tydelig at diagnosen ikke ble brukt som behandling, men som:

• Et verktøy for frykt og kontroll

• Et grunnlag for tvang og innesperring

• Ikke som en objektivt medisinsk vurdering

Alt tyder på at diagnosen ble brukt som et autoritært redskap for å rettferdiggjøre begrensninger og påtvinge underkastelse, ikke for å ivareta den skadelidtes helse.

Selvmotsigelsen i rapporten et avslørende sitat

Direkte sitat fra Gabrielsens faglige vurdering:

"Ingen deler av hans historie er umulige eller kan motbevises."

Dette alene underminerer hele grunnlaget for en F22-diagnose som baserer seg på «vrangforestillinger».

Konklusjon: Et strukturelt problem, ikke et enkeltvedtak

Saken avdekker en praksis som minner om det som internasjonalt betegnes som “punitive psychiatry” bruk av psykiatriske strukturer for å disiplinere systemkritikere.

Når en:

• orientert

• logisk

• ikke- hallusinerende

• ikke- voldelig

Saken tester ikke bare fagligheten i psykiatrien ved Diakonhjemmet Sykehus, Vinderen DPS, men også troverdigheten til helsevesenet i Oslo og dets evne til å tåle kritikk uten at medisinsk makt blir brukt som et verktøy for dominans. Det er en økende bekymring i helsevesenet i Oslo, hvor medisinske praksiser har begynt å utvikle seg mot ekstremisme, der psykiatri brukes som et verktøy for å oppildne og påtvinge kontroll i stedet for behandling. Det er en farlig trend i enkelte deler av helsevesenet i Oslo, hvor det gis grønt lys til å bruke psykiatri som et middel for å skremme og kue motstandere og for å hindre kritikk mot systemet.

Denne utviklingen reflekteres i hvordan psykiatri blir brukt som et verktøy for å tyste kritiske stemmer og kontrollere enkeltpersoner som kritisere systemet. Psykiatri benyttes til å angripe og delegitimere individer, uten noen uavhengig medisinsk vurdering eller objektivitet.

I lys av disse endringene, står ikke bare effektiviteten av psykiatri i Oslo på spill, men også helsevesenets evne til å opprettholde sine etiske og profesjonelle standarder. Når gamle anklager blir gjenbrukt som risikomarkører og dokumenter blir blokkert, setter dette systemets troverdighet i fare. Vi står ved et veiskille hvor psykiatrien risikerer å miste sin rolle som et trygt tilfluktssted for pasienter, og bli et verktøy for administrativ undertrykkelse.

I slike sammenhenger blir spørsmålene om fremtiden for psykiatri i Oslo stadig mer presserende: Er vi vitne til en farlig utvikling hvor psykiatri brukes som et middel for makt og dominans over individer, og som et verktøy for å undertrykke journalister, ytringsfrihet, avsløring av korrupsjon og et klagesystem som undertrykker klager, i stedet for å forbli et verktøy for behandling og forebygging? Denne utviklingen setter integriteten til helsevesenet i Oslo på spill, og truer med å undergrave dets rolle som et trygt tilfluktssted, og i stedet gjøre det til et undertrykkende verktøy som underminerer grunnleggende menneskelige verdier.

Diakonhjemmet sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen

Forskningsveien 7, 0373 Oslo

Marcus Gabrielsen

Psykiater

Ragnar Nesvåg

Psykiater

"Meldingen er mottatt!"

Tidlig om morgenen 28. juli 2025 rådet en uvanlig spent stemning ved Voksenpsykiatrisk avdeling på Diakonhjemmet sykehus i Vinderen, midt i kontinuerlige møter og med en øverste etasje som fungerte som et uoffisielt koordinasjonspunkt.

Den berørte kontaktet Pasient- og brukerombudet, som umiddelbart bekreftet at det ikke forelå noe rettslig grunnlag for fortsatt tvangsinnleggelse, og krevde umiddelbar løslatelse.

Klokken 11:00 informerte Nesvåg den berørte med en anspent tone: «Du er fri… gå ut nå», men den berørte nektet å forlate stedet før han fikk innsyn i dokumentene som lå til grunn for beslutningen.

Likevel fortsatte Nesvåg, sammen med sin lærling, å skrive rapporter i flere timer, fylt med påstander og personlige anklager, nedsettende antydninger, inkludert tydelige rasistiske signaler, uten noen klinisk undersøkelse eller profesjonell kontakt med den berørte. Rapportene hadde et tydelig politisk aspekt, da den berørte også er en aktiv journalist som dokumenterte og avslørte kritikkverdige forhold i helsevesenet.

Skrivingen og overleveringen av rapportene ble fullført klokken 16:40 etter en rekke interne møter. Dokumentene reflekterte ingen objektiv eller klinisk vurdering, men fremstod som administrative verktøy for kontroll og hevn, med mål om å rettferdiggjøre et forhåndsbestemt vedtak og oppnå personlige og administrative mål på bekostning av den berørtes rettigheter og institusjonens transparens.

Pasienters og pårørendes erfaringer før sletting av kommentarer ved Voksenpsykiatrisk avdeling (VPA) ved Vinderen på Diakonhjemmet sykehus avdekker sider ved behandlingen som ofte forblir skjult, og som kan være langt mer alvorlige enn forventet. Dokumenter og vitnesbyrd tyder på at formelle standarder ikke alltid overholdes, og at pasientenes helse, rettigheter og verdighet kan være utsatt for alvorlig risiko. Dette inkluderer blant annet ulovlig avsløring ved utøvelse av klagerett. Mange pasienter opplever også stigmatisering, offentlig uthenging og nedverdigelse, ofte som følge av vurderinger som virker partiske, påvirket av behandlerens humør, preferanser og personlige bekymringer, og som ikke reflekterer pasientens faktiske livssituasjon.

Diakonhjemmet sykehus har generelt et godt rykte og akseptable faglige standarder, med organiserte arbeidsmåter og stabile praksiser i de generelle avdelingene. Likevel forblir Vinderen-avdelingens dårlige omdømme som en kallsom skamplett som henger ved sykehuset, knyttet til bruk av undertrykkende og vilkårlige metoder i pasientbehandlingen. Dokumenterte erfaringer fra Voksenpsykiatrisk avdeling ved Vinderen avslører en bekymringsfull historie, som viser et betydelig avvik fra behandlingen i resten av sykehuset. Pasientbehandlingen her rapporteres å være preget av gjentatte brudd på pasientenes rettigheter, klager som ikke blir håndtert, og advarsler som ikke tas på alvor, noe som reflekterer systematisk forsømmelse og manglende respons på kritikk. Denne praksisen reiser alvorlige spørsmål om pasientenes skjebne og krever umiddelbar handling for å sikre deres rettigheter og forbedre kvaliteten på helsetjenestene.

Skandale: Kontrollkommisjonens møte endte med unnvikelse og ansvarsfraskrivelse »

Ragnar Nesvåg insisterte på å sende sine rapporter til alle relevante helsetjenester på en offentlig og tydelig måte, til tross for den skadelidtes klare avvisning. Tiltaket fremsto ikke som medisinsk vurdering, men som et redskap for skremsel, offentlig uthenging og sosial straff, rettet mot den skadelidte for å undertrykke avsløringer av administrativ korrupsjon dokumentert i hans publikasjoner. Sykehusledelsen unnlot å reagere på formelle klager, noe som indikerer en forhåndsavtalt samordning mellom de involverte aktørene og tilsynsmyndighetene, hvor pasientrettigheter og helselovgivning ble tilsidesatt.

Denne handlingen representerer en dyptgående forvitring av etiske standarder, hvor medisinsk myndighet misbrukes som et instrument for kontroll, hevn og tvang. Ved institusjoner som Legevaket Aker og Diakonhjemmet sykehus ble makt brukt til å ødelegge individets sosiale omdømme og påtvinge straff, langt utover enhver legitim medisinsk vurdering. Teksten belyser hvordan autoritet kan forvandle seg til et verktøy for urett, og minner om at etikkens kraft er avgjørende for å beskytte menneskelig verdighet mot systematisk overgrep.

Statsforvalteren,klage på helse-og omsorgstjenester

Legevakten Aker i Oslo,Katja Monclair

Diakonhjemmet sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen

Psykiater Ragnar Nesvåg, Psykiater Marcus Gabrielsen

Kontrollkommisjonens Elisabeth Grøndahl

Avsløring: Hva skjer på Diakonhjemmet sykehus, Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen

Dokumenter fra avdelingen, samt pasienters vitnesbyrd og erfaringer, avslører alvorlige uetiske praksiser på Diakonhjemmet sykehus som utgjør brudd på medisinsk etikk og menneskerettigheter.

Feilaktige vurderinger og uprofesjonelle evalueringer
Ifølge de offisielle dokumentene som er tilgjengelig, viser det seg at pasientvurderingene ved sykehuset i mange tilfeller ikke er basert på objektive medisinske vurderinger. Mange pasienter har blitt utsatt for feilaktige og uprofesjonelle klassifikasjoner basert på personlige inntrykk eller sosiale fordommer, uten støtte i dokumenterte bevis. Dette skader pasientenes rykte og ødelegger deres psykiske og sosiale liv, spesielt når vurderingene er basert på bevisst fordommer eller stereotyper.

Krenkelse av personvern
En av de mest alvorlige praksisene er registrering av sensitive, personlige opplysninger om pasientenes liv, slik som detaljer om romantiske forhold og navn på partnere, eller tvil om deres evne til å ta vare på barna, samt tvil om deres menneskelighet og livsferdigheter. Denne informasjonen brukes som et våpen for å ødelegge deres sosiale og juridiske liv. I noen tilfeller blir skadelige medisinske rapporter sendt til pasientenes fastleger eller familiemedlemmer, eller til gamle adresser som personen ikke lenger bor på, hvor nye beboere har flyttet inn. Dette skjer med vilje, og det forverrer pasientenes emosjonelle og sosiale problemer og forverrer deres psykiske tilstand.

Uakseptable praksiser
I tillegg til urettferdige vurderinger går disse praksisene langt utover å vurdere pasientenes atferd, og inkluderer overdreven overvåking av alt fra kroppsspråk og tale til detaljer som klær, ganglag, og til og med hvor mange ganger de går på toalettet, for deretter å bli tvilt på og tolket som sykdommer eller anklager. Denne overvåkningen tolkes ofte ut fra kulturelle eller etniske stereotypier, noe som utgjør et klart brudd på pasientenes grunnleggende rettigheter.

Diskriminering mot pasienter med innvandrerbakgrunn

Det rapporteres i enkelte tilfeller om diskriminering av pasienter med innvandrerbakgrunn, der de behandles på en merkbart annerledes måte enn andre pasienter. Fordelingen av pasienter på avdelingene skjer på en diskriminerende måte, uten klare og objektive kriterier. Mens noen pasienter får tilgang til avdelinger som minner om et spa eller helseresort, med fri bevegelse, elegant innredning og gode fasiliteter, blir pasienter med innvandrerbakgrunn plassert i trange, lukkede avdelinger som minner om fengselsmiljø, med begrenset komfort og personlig plass.

I tillegg blir enhver bekymring eller klage fra disse pasientene om dårlig behandling ofte registrert negativt i deres medisinske journaler, noe som begrenser deres mulighet til å motta passende behandling i fremtiden. Disse praksisene utgjør et klart brudd på likhet og pasientrettigheter, og fremhever et betydelig gap i rettferdig og objektiv anvendelse av helsetjenestestandarder.

Manipulering og utsettelse av klager
Pasientrettighetsloven gir pasientene rett til å holde helsemyndighetene ansvarlige, men i praksis blir denne loven ignorert. Helsemyndighetene bruker forsinkelser og komplikasjoner for å forhindre at klager behandles rettferdig. Denne langsomme og tidkrevende prosessen etterlater pasientene i en ond sirkel av bekymringer og maktesløshet i mange år.

Manipulering og forvrengning av medisinske rapporter
En av de mest alvorlige praksisene er administrasjonens manipulasjon av de originale medisinske rapportene for å hevne seg på pasienter som har klaget. Rapportene blir forvrengt, og et nytt, hevnfullt dokument blir utstedt, signert av en overlege. Denne forvrengningen gjør det umulig å følge de originale rapportene, og beskytter de ansvarlige fra ansvar, samtidig som det forverrer pasientens tilstand.

Psykologisk og sosial utpressing
Når pasientene prøver å rette opp situasjonen eller uttrykke sin lidelse, møter de sterk motstand fra sykehusadministrasjonen. Denne motstanden utvikler seg til psykologisk og sosial utpressing, som forsterker pasientens følelse av maktesløshet og fortvilelse, og fanger dem i et system som virker uetisk.

Ødeleggende konsekvenser etter utskrivelse
Konsekvensene av disse praksisene strekker seg langt etter at pasientene er utskrevet fra sykehuset. Pasientene lider av ødelagte rykter, ettersom skadelige rapporter blir sendt til fastlegene, og i noen tilfeller får de negative vurderinger som kan føre til at de mister fremtidig tilgang til helsehjelp. Når disse rapportene kommer i hendene på uegnede leger, kan de begynne å utnytte pasienten, noe som forverrer deres helseproblemer og skaper spenning i personlige og familiære relasjoner.

Behov for uavhengig og transparent etterforskning
Situasjonen på Diakonhjemmet sykehus dps har ikke oppstått nylig, men har pågått i flere tiår som en uoffisiell praksis mot bestemte pasientgrupper. Dette krever en uavhengig og transparent etterforskning som går utover sykehusets interne rammer. Etterforskningen bør inkludere en grundig gjennomgang av hvordan pasientjournaler håndteres, hvordan diagnoser settes i henhold til objektive medisinske standarder, og hvordan pasienter tildeles avdelinger og hvordan klager behandles.

I et så sensitivt tema håndteres disse sakene med stor grad av hemmelighold, noe som skaper et miljø preget av frykt og manglende mulighet til å avsløre sannheten. Bevis viser at mange vitnesbyrd og kommentarer som belyser pasientenes lidelser blir umiddelbart slettet når de publiseres på sykehusets online plattformer, som Google, selv når de er anonyme. I tillegg møter de som våger å uttrykke kritikk eller rapportere om krenkelser trusler om ærekrenkelse og sosial stigmatisering. Denne virkeligheten skaper et fiendtlig miljø som gjør det vanskelig for pasientene eller de berørte å snakke fritt om de krenkelsene de har blitt utsatt for, og legger til ytterligere lag av press og frykt for de som søker rettferdighet.

Positive bidrag fra etisk engasjerte ansatte
Til tross for de mange problemene som eksisterer i systemet, finnes det sykepleiere og annet helsepersonell som skiller seg ut med sin eksepsjonelle arbeidsmoral og etiske engasjement. Disse personene jobber utrettelig for å støtte pasientene, og deres bidrag har en betydelig innvirkning på pasientenes liv. Deres innsats går ofte utover betydningen av legene, og deres dedikasjon skaper en positiv og varig forskjell for pasientene. Dessverre er ikke denne dedikasjonen universell, men det er viktig å anerkjenne de som virkelig gjør en forskjell i møte med de utfordringer de møter i systemet.

"De offentliggjorte hendelsene gir et levende bilde, men det som forblir skjult, er større."

Dokumentasjonen viser at hendelsesforløpet eskalerte gjennom den aktuelle legen, som overtok kontoret til den pensjonerte legen ved Skøyen Helsesenter i 2022 og 2023. Dokumenter og vitneutsagn indikerer at hans administrative innflytelse ble brukt på en måte som skapte et klima av press og skremsel, ved å bruke enkelte helsearbeidere som redskaper for urettmessig påvirkning, etter at det dukket opp pålitelige opplysninger som stilte spørsmål ved lovligheten og sikkerheten i hans yrkesutøvelse.

Disse forholdene viser en kompleks bakgrunn som illustrerer hvordan misbruk av helsemyndighet kan bli et uetisk virkemiddel som påfører pasienter psykisk, moralsk og samfunnsmessig skade. Det har blitt rapportert om forsøk på å stigmatisere enkelte pasienter med psykiske betegnelser som ikke var basert på korrekte medisinske vurderinger, samt utarbeidelse av rapporter med straffende eller sjikanerende karakter, som fremstår som reaksjoner på at pasientene uttrykte fakta eller informasjon som ikke ble ønsket av enkelte ansvarlige.

Dokumentasjonen viser også bevisste forsøk på å true og stilne journalister og kritikere som avslørte eller dokumenterte overgrepene, inkludert implisitte trusler og press for å hindre publisering og undersøkelser, med mål om å hindre sannhetens fremkomst og beskytte visse myndigheters interesser.

Dokumentasjonen av denne saken reiser også spørsmål om lik anvendelse av lovverket i Oslo, spesielt overfor pasienter med utenlandsk bakgrunn, der det rapporteres om forskjellsbehandling som undergraver deres rettigheter og menneskelige verdighet. Dette viser et potensielt mønster der enkelte borgere ikke blir anerkjent som fulle rettssubjekter, til tross for at de har de samme juridiske rettigheter som andre, slik grunnloven fastslår når det gjelder likhet og beskyttelse av alle borgeres grunnleggende rettigheter.

Denne helheten reiser grunnleggende spørsmål om prosedyrsikkerhet, rettssikkerhet og skillet mellom medisinsk myndighet og individets rettigheter, og understreker behovet for en uavhengig gjennomgang for å sikre at helseinstitusjoner ikke blir brukt i praksiser utenfor sitt profesjonelle og humanitære rammeverk i Oslo.

helserett.com