Komitéens møte endte med unnvikelse og ansvarsfraskrivelse

Forskjønnelse av rapporten for den formelle komiteen: En mekanisme for å skjule brudd og manipulere fakta

Da saken kom til Kontrollkommisjonen, var målet ikke å stille sykehuset til ansvar eller undersøke bruddene, men å begrense skandalen og gi den et formelt, tilsynelatende uavhengig dekke. Fra starten var det tydelig at kontrollen ikke var objektiv, men en byråkratisk prosess som skulle justere fortellingens ytre form, mens de faktiske overgrepene forble uadressert.

Kommisjonslederen, Elisabeth Grøndahl, viste fra begynnelsen en klar unnvikelse av sitt tilsynsansvar, og unnskyldte seg under hver kontakt med at hun «var på flyplassen». Under selve møtet ble det tydelig at hun truet med å avbryte og avslutte møtet. Fokuset var på å presentere en språklig redigert rapport, i stedet for å diskutere den opprinnelige rapporten som inneholdt grovt uprofesjonelle uttrykk, sjokkerende motsetninger og udokumenterte påstander. Denne endringen var rent formell, med hensikt å skjule de egentlige motivene og unngå å adressere bruddene.

En lege uten tilknytning: Et symbolsk alibi for å dekke over brudd og legge ansvaret på en annen part

Ledelsen ved psykiatrisk avdeling på Diakonhjemmet Sykehus hentet inn en lege med utenlandsk bakgrunn, noe som er et sjeldent tilfelle i denne avdelingen. Legen ble brukt som en frontfigur for å presentere en ny rapport. Målet med rapporten var ikke å gi en uavhengig medisinsk vurdering, men heller å gi et skinn av legitimitet til en rapport som var skrevet på forhånd, og overføre ansvaret for en sak legen ikke hadde kjennskap til.

Under møtet, etter at legen innså at saken var mistenkelig og inneholdt flere brudd, innrømmet legen som deltok i komiteen åpent at han:

• ikke var kjent med hendelsene,

• ikke hadde møtt den berørte personen,

• ikke hadde utført noen klinisk vurdering, og

• at han hadde skrevet rapporten basert på instruksjoner fra sykehusledelsen.

Denne utviklingen gjør rapporten til et administrativt dokument som støtter beslutninger som allerede var tatt, snarere enn å være en objektiv medisinsk vurdering.

Spørsmålet som ikke kan ignoreres:
Hvorfor ble en lege, som ikke har noen tilknytning til saken, involvert som ansiktet for å utarbeide en rapport som mangler vitenskapelig grunnlag, er partisk og lite troverdig, og som ikke er i stand til å vurdere de faktiske omstendighetene? Hvordan kan en slik rapport anses som pålitelig eller objektiv, mens medisinsk team skjulte seg og nektet å møte den berørte personen etter å ha gjennomført tvangsinnleggelsen og utarbeidet sine hevnfulle rapporter?

Vitnet den 05.12.2025

Det som skjedde innenfor rammen av helsemyndighetene i Oslo mellom 2022 og 2025 kan beskrives som en serie organiserte, bekymringsfulle og uprofesjonelle praksiser. Enkelte helseinstitusjoner, som er ment å være aktører for omsorg og behandling, arbeide i tråd med loven og medisinsk etikk, ivareta menneskelig verdighet, følge prinsippet om ikke-skade og basere seg på informert samtykke, samt være uavhengige av personlige lojaliteter, har i stedet utviklet seg til autoritært pregede verktøy som vekker uro og reiser alvorlige spørsmål om styringen av medisinsk myndighet. I enkelte tilfeller har lojalitet til ansvarlige personer blitt satt foran loven, noe som tegner et urovekkende bilde av myndigheter som burde beskytte borgere, ikke forfølge dem.

Slike handlinger kan vanskelig utføres av helsepersonell, kommunale myndigheter eller sykehus uten en form for oppfordring eller støtte fra medlemmer av kontrollkomiteer, noe som understreker viktigheten av uavhengig overvåking og ansvarliggjøring på alle nivåer for å sikre at makt brukes på en forsvarlig måte.

Hva er verdien av en 'medisinsk' rapport som ikke er forankret i medisinske eller humanistiske prinsipper, skrevet på en måte som ikke reflekterer etiske standarder, og utstedt av en institusjon med en historie preget av overgrep?

Hva er påliteligheten til diagnoser eller medisinske vurderinger gitt av en lege som mangler balanse og selvkontroll, hvis hans personlige agenda formes av forhåndsbestemte instruksjoner, samtidig som hans tydelige partiskhet avslører en utnyttelse av hans medisinske myndighet for å kontrollere livene til journalister og enkeltpersoner, overskride grensene for menneskelig etikk, og gjøre helsesektoren til et verktøy for å undertrykke deres rettigheter, verdighet og ytringsfrihet?

Når rapportene inneholder åpenbare uetiske kommentarer, hevnaktige beskyldninger og feilaktige påstander, og dokumentet forvandles fra et vitenskapelig verktøy til et autoritært middel for press eller utpressing for å skjule fakta, blir det tydelig at vurderingen har avveket fra sin vitenskapelige, etiske og medisinske kurs.

Hvordan kan man ha tillit til et medisinsk team som unndrar seg ansvar, unngår møter med skadelidte borgere eller tilsynsmyndigheter, og gjemmer seg bak administrative kontorer i stedet for å ta konsekvensene av sine beslutninger? Hvordan kan man ta et slikt team på alvor når de overfører ansvaret til en lege som ikke har noen tilknytning til saken, bare for å slippe en åpen og ubehagelig konfrontasjon?

Helseinstitusjoner som bygger på tillit og integritet kan ikke tillate slike avvik uten å gjennomføre grundige og uavhengige gjennomganger som sikrer integriteten i den medisinske prosessen og beskytter individers rettigheter.

Når helseinstitusjoner og høyere helsemyndigheter i Oslo blir en del av eskaleringen, og et system som skulle beskytte pasienter i noen tilfeller brukes som pressmiddel, skapes et administrativt mønster som kan minne om lukkede nettverk som utnytter sin makt til å stilne kritikere og skjule sannheten.

I stedet for en fullstendig og objektiv etterforskning av de fremhevede overtredelsene, deltok enkelte tilsynsorganer på høyere nivåer i tiltak som kan oppfattes som eskalerende, kanskje som følge av misforståelser eller ulike vurderinger, på en måte som kan gi inntrykk av at det ble gitt grønt lys for tiltak som tidligere var under vurdering.

Helsemyndighetene i Oslo kommune, fra kommunens lege via administrasjonen, nødsjefen og Diakonhjemmet sykehus, som tidligere hadde erkjent feil og forsøkt å rette opp avvik, har plutselig blitt gitt grønt lys, og det er nå de som undertegner de offisielle, straffende og uetiske beslutningene som avslører sannheten om hendelsene og hvem som sto bak dem.

De tar ofte raske og tydelige standpunkter, spesielt når de konfronteres med situasjoner som involverer dokumenterte brudd fra en lege som utnyttet svakheter i klagesystemet til Statsforvalteren i Oslo.

Selv om tilsynsmyndigheter offentlig fremhever at deres rolle er å beskytte pasienter, undersøke klager og styrke offentlighetens tillit, reiser hendelsene spørsmål om hvorvidt prinsippene har blitt fulgt fullt ut.

Denne utviklingen reflekterer en annen virkelighet og reiser grunnleggende spørsmål:

Har myndighetene utført sin faktiske rolle?

Har de håndtert klagene seriøst, eller har de lagt for stor vekt på legens versjon, som hevder at alle hans pasienter lyver, mens han selv forfalsker vurderingene sine, og samtidig gitt grønt lys for flere krenkelser som en hevnreaksjon?

Er avgjørelsene og svarene i tråd med prinsippene som gjelder for alle, eller forekommer det ulik anvendelse av regelverket?

Tilgjengelig offisielle dokumenter, brev og svar i saken, enten de er publisert eller ikke, gir klare indikasjoner: Borgeren har fremlagt dokumenter, opptak, brev og nøyaktige datoer. Den andre parten svarte med benektelse eller ignorering, og unngikk ansvar i korrespondansen. I tillegg har borgeren blitt utsatt for oppfordring til vold mot seg, blitt bedøvet og tvangsforflyttet i et åpenbart forsøk på å tie og skremme.

Disse hendelsene har vist hvordan makt kan brukes på måter som undergraver sannheten, og de fremhever klare svakheter i etterforskningsmekanismene siden 2022. Bruken av makt, tvangsinnleggelse og utnyttelse av personlig identitet og medisinske journaler som midler til undertrykkelse, understreker det presserende behovet for uavhengig og effektiv kontroll. Denne saken er ikke bare en isolert hendelse, men en kraftig påminnelse om viktigheten av å sikre åpenhet og ansvarlighet, og en oppfordring til alle om å beskytte rettigheter og friheter i Oslo og utover.

"Hendelsene som fant sted under møtet i kontrollkommisjonen avdekker nødvendigheten av å opprette en uavhengig komité for å etterforske manipulasjon og partiskhet, for å sikre integritet og åpenhet i prosessene."

I en bredere sammenheng: Misbruk av medisinsk autoritet som et straffende verktøy

Det som avdekkes her, viser et institusjonelt mønster:

• medisinske rapporter skrives på forhånd og uten klinisk grunnlag,

• tvang brukes uten medisinsk behov,

• lukkede journaler gjenåpnes av involverte ansatte,

• og tilsynsprosessen manipuleres for å hindre ansvarliggjøring.

Dette samsvarer med det internasjonale begrepet «Punitive Psychiatry» straffende psykiatri, hvor psykiatri brukes til press og sanksjonering, ikke behandling.

Analytisk oppsummering

Materialet avdekker et lukket system som fungerer gjennom selvbeskyttende mekanismer, ikke ansvarlighet.

• Tilsynskomiteer brukes som formelle skall for å legitimere forhåndsbestemte beslutninger.

• Psykiatri brukes som et skremselsverktøy, ikke som en behandlingsmetode basert på vitenskap og etikk.

• Advokater og tilsynsorganer villedes eller ekskluderes for å hindre tilgang til informasjon.

• Reelt ansvarlige skjuler seg bak administrative fasader uten konsekvenser.

Dette undergraver tilliten til helse og rettssystemet i Oslo og viser tydelig behovet for en uavhengig og omfattende gjennomgang.

For å forstå alvoret i mønstrene som avdekkes i denne saken, er det nødvendig å se dem i lys av historiske erfaringer med misbruk av psykiatrien som maktinstrument.

Historien viser at misbruk av medisinsk autoritet for å stemple individer som «sinnssyke» til uprofesjonelle eller politiske formål ikke er et nytt fenomen. Slik det også har kommet til uttrykk i denne saken, viser flere historiske erfaringer at psykiatrien gjennom tidene har blitt brukt som et verktøy for å undertrykke og delegitimere enkeltpersoner.

I det tidligere Sovjetunionen ble det såkalte straffepsykiatriske systemet brukt for å klassifisere politiske dissidenter som «treg schizofreni», noe som fratok dem friheten og førte til tvangsinnleggelse i psykiatriske institusjoner uten vitenskapelig grunnlag. I Nazi-Tyskland ble psykiatriske diagnoser brukt til å legitimere T4-programmet, som omfattet tvangssterilisering, mishandling og i mange tilfeller drap på tusenvis av personer som ble stemplet som «uverdig liv».

Også i Skandinavia finnes det mørke kapitler: både i Sverige og Danmark ble det på 1900, tallet gjennomført omfattende programmer for tvangssterilisering av personer definert som «åndssvake» eller «psykisk syke». Disse vurderingene baserte seg ofte på sosiale og politiske kriterier snarere enn medisinske standarder, med mål om å kontrollere samfunnets sammensetning.

Disse historiske eksemplene viser et tydelig mønster: når psykiatrien avviker fra sine vitenskapelige prinsipper, kan den bli et redskap for makt og hevn. Misbruk av medisinsk autoritet har historisk ført til frihetsberøvelse, tvangsinnleggelse, tap av borgerrettigheter og i verste fall tap av liv.

Historiske erfaringer med misbruk av psykiatrien som et politisk og sosialt verktøy, samt som et autoritært, undertrykkende og skremmende instrument, gir et klart eksempel på hva som kan skje når medisinsk myndighet avviker fra vitenskapelige standarder. Hendelser som har funnet sted i Ullern, Frogner, legevakten Aker, Diakonhjemmet sykehus og Voksenpsykiatrisk avdeling Vinderen i Oslo illustrerer hvordan mangel på integritet, åpenhet og etterlevelse av vitenskapelige prinsipper i medisinsk praksis kan skade mennesker, begrense frihet, frata rettigheter og pålegge uberettigede tvangstiltak.

Samtidig, midt i unnlatelse og stillhet fra helsemyndighetene inkludert Statsforvalteren i Oslo, som har det overordnede tilsynsansvaret øker risikoen for at individers rettigheter blir tilsidesatt. Dette viser at fenomenet ikke bare er teoretisk eller historisk, men har reelle konsekvenser i dagens helsevesen i Oslo, og understreker det presserende behovet for effektivt tilsyn og streng håndheving av vitenskapelige, etiske og juridiske standarder i medisinsk praksis, for å sikre at medisinsk autoritet aldri brukes til å skade mennesker eller undergrave deres rettigheter.

Villedning av advokatene: Et forsøk på å skjule resultatet av møtet

Etter møtet utførte kommisjonsleder Elisabeth Grøndahl en rekke handlinger som indikerer bevisst manipulering. Hun nektet å gi møteutfallet til advokatene eller den berørte.
Da den berørte ringte, hevdet hun at hun ikke husket saken, samtidig som hun innrømmet at saken var avgjort til sykehusets fordel rett etter møtet.

Hun opplyste deretter at saken ble sendt direkte til advokat Erlend Liaklev Andersen.

Advokatene Erlend Liaklev Andersen og Arne Petter Byre Sandvik ble deretter møtt med utsettelser og ignorering, noe som viser en tydelig motvilje mot transparens eller ansvarlighet. Dette er ikke et enkelttilfelle, men en del av et system som beskytter seg selv.

Gjennom en telefonsamtale bekreftet leder for kontrollkommisjonen, Elisabeth Grøndahl, at beslutningen ble levert umiddelbart etter komiteens møte til advokat Erlend Liaklev Andersen. Senere, via en SMS, informerte Grøndahl den berørte personen om å ta kontakt med den aktuelle advokaten for å få oppdateringer.

Disse meldingene kom etter en rekke gjentatte e-poster fra den berørte personen, etter uberettiget stillhet, men Grøndahl unnlot å svare fra komiteens møtedato 11. september 2025 til 6. november 2025, da en oppfølgingsmelding ble sendt etter en bevisst forsinkelse.

Dette illustrerer hvor vanskelig det er å oppnå transparens og formell oppfølging fra komiteen.

Den 19. november 2025 opplyste advokat Erlend Liaklev Andersen at han ikke hadde mottatt noen respons eller kopi av komiteens beslutning, noe som tydelig viser vedvarende vanskeligheter med å få tilgang til offisielle dokumenter knyttet til saken.

Den 25. november 2025 tok advokatkontoret til Erlend Liaklev Andersen kontakt med komiteleder Elisabeth Grøndahl via e-post igjen for å etterspørre eventuelle dokumenter eller en kopi av komiteens beslutning.

Til tross for påstander fra komiteleder om at vedtaket ble overlevert umiddelbart etter komiteens møte til Erlend Liaklev Andersen, viser korrespondansen at ingen beslutning har nådd noen av advokatene, Erlend Liaklev Andersen og Arne Petter Byre Sandvik, eller den berørte selv.

I perioden fra 11. september til 6. november 2025 ble flere oppfølgingsmeldinger sendt uten å få svar, og selv etter gjentatte forsøk på kontakt fortsatte komiteen å nekte å gi noen informasjon eller offisielle dokumenter. Dette viser tydelig en bevisst strategi for å unndra informasjon og motarbeide transparens, og understreker mangelen på åpenhet og ansvarlighet i komiteens håndtering.

Komitelederen har nektet å kommunisere med advokater eller sende dokumenter knyttet til saken. Dette fremkommer tydelig gjennom de gjentatte forsøkene fra advokat Arne Petter Byre Sandvik på å få kontakt med komiteen, uten å få svar. Selv etter å ha forsøkt å nå ut til andre medlemmer i Kontrollkommisjonen, har det vist seg svært vanskelig å få tilgang til offisiell informasjon.

Erkjenning og tiltak iverksatt av Diakonhjemmet sykehus

Den 28. august 2025 erkjente Diakonhjemmet sykehus å ha åpnet den medisinske journalen til den berørte personen, etter at den tidligere hadde vært offisielt lukket, og ga begrunnelser som ikke er juridisk forsvarlige.

Det som er bekymringsfullt, er at denne handlingen ikke skjedde isolert; tidslinjen og tilgjengelige bevis tyder på at det var en viss grad av støtte og innsikt fra de høyeste helsemyndighetene hos Statsforvalteren i Oslo. Åpningen av journalen skjedde etter at klager om legen som hadde påvirket myndighetene ble lagt frem, og det ble samarbeidet med legen for å bruke den berørte personens medisinske journal som et pressmiddel for å tvinge vedkommende til stillhet og hindre at dokumenter og fakta ble offentliggjort, samtidig som legen fikk eksklusiv tilgang til journalen.

Hendelsen avdekker betydelige svakheter i tilsynet, der de formelle begrunnelsene ga et skinn av legitimitet, selv om de ikke dekker de faktiske bruddene. Dette gjør ansvaret delt mellom sykehuset og de myndighetene som godkjente tiltaket.

Utnyttelse og juridiske brudd

Den medisinske journalen som ble åpnet på nytt, ble brukt som et verktøy for manipulering av data og press mot den berørte personen. Denne handlingen var ikke tilfeldig eller uplanlagt, men var et resultat av tiltak støttet av enkelte parter i helsevesenet, noe som reiser alvorlige spørsmål om mulig ulovlig koordinering i beslutningstakingen.

Rollen til Saksbehandler

Det er verdt å merke seg at saksansvarlig hos Statsforvalteren i Oslo, som er den samme som utarbeidet det formelle dokumentet nevnt ovenfor, ga den aktuelle legen, som har vært involvert i disse bruddene siden 2022, eksklusiv tilgang til den medisinske journalen (09.08.2022 – 2020/531). Denne avgjørelsen kan sees som en implisitt godkjenning av overtredelsene, da journalen ble brukt som et verktøy for press, manipulering og ærekrenkelse, med støtte fra lokale myndigheter for å iverksette sanksjoner mot den berørte personen. Dette ga den kontroversielle legen mulighet til å eskalere hendelsene på en farlig måte.

Offisielle praksiser og formelle prosedyrer

Da klagen ble sendt til helseforvaltningen hos Statsforvalteren i Oslo, tok ikke Diakonhjemmet sykehus eller noen av de involverte instansene noen reelle skritt for å kontakte den berørte eller svare på klagene som ble fremsatt. De svarene som ble gitt var formelle og overfladiske, og reflekterte ikke en grundig etterforskning eller detaljert behandling av saken. I tillegg inneholdt ikke de iverksatte tiltakene og svarene noen faktisk lovhåndhevelse, men fremsto som formelle prosedyrer ment å gi et tilsynsmessig preg uten konkret handling for å løse saken.

Konklusjoner og resultater

Denne saken reiser alvorlige spørsmål om helseforvaltningens rolle hos Statsforvalteren i Oslo i å sikre beskyttelsen av de berørtes rettigheter. Selv om de offisielle svarene kan ha fremstått som om de ble gitt i samsvar med gjeldende lovverk, avslører virkeligheten en bekymringsfull mangel på effektivitet i prosessene og mangel på transparens i håndteringen av disse sensitive sakene. I tillegg øker sykehusets og helseforvaltningens stillhet om legens rolle i oppvigling og ærekrenkelse, samt fraværet av svar fra komiteen for tvangsinnleggelse, mistanken om mulig samarbeid mellom de involverte partene.

Situasjonen er nå så tydelig at den ikke lenger krever punktskrift for at enkelte skal forstå eller erkjenne den.

Advokat Erlend Liaklev Andersen

Advokat

Arne Petter Byre Sandvik

Advokat

Dokumentasjonen viser at hendelsesforløpet eskalerte gjennom den aktuelle legen, som overtok kontoret til den pensjonerte legen ved Skøyen Helsesenter i 2022 og 2023. Dokumenter og vitneutsagn indikerer at hans administrative innflytelse ble brukt på en måte som skapte et klima av press og skremsel, ved å bruke enkelte helsearbeidere som redskaper for urettmessig påvirkning, etter at det dukket opp pålitelige opplysninger som stilte spørsmål ved lovligheten og sikkerheten i hans yrkesutøvelse.

Disse forholdene viser en kompleks bakgrunn som illustrerer hvordan misbruk av helsemyndighet kan bli et uetisk virkemiddel som påfører pasienter psykisk, moralsk og samfunnsmessig skade. Det har blitt rapportert om forsøk på å stigmatisere enkelte pasienter med psykiske betegnelser som ikke var basert på korrekte medisinske vurderinger, samt utarbeidelse av rapporter med straffende eller sjikanerende karakter, som fremstår som reaksjoner på at pasientene uttrykte fakta eller informasjon som ikke ble ønsket av enkelte ansvarlige.

Dokumentasjonen viser også bevisste forsøk på å true og stilne journalister og kritikere som avslørte eller dokumenterte overgrepene, inkludert implisitte trusler og press for å hindre publisering og undersøkelser, med mål om å hindre sannhetens fremkomst og beskytte visse myndigheters interesser.

Dokumentasjonen av denne saken reiser også spørsmål om lik anvendelse av lovverket i Oslo, spesielt overfor pasienter med utenlandsk bakgrunn, der det rapporteres om forskjellsbehandling som undergraver deres rettigheter og menneskelige verdighet. Dette viser et potensielt mønster der enkelte borgere ikke blir anerkjent som fulle rettssubjekter, til tross for at de har de samme juridiske rettigheter som andre, slik grunnloven fastslår når det gjelder likhet og beskyttelse av alle borgeres grunnleggende rettigheter.

Denne helheten reiser grunnleggende spørsmål om prosedyrsikkerhet, rettssikkerhet og skillet mellom medisinsk myndighet og individets rettigheter, og understreker behovet for en uavhengig gjennomgang for å sikre at helseinstitusjoner ikke blir brukt i praksiser utenfor sitt profesjonelle og humanitære rammeverk i Oslo.

helserett.com